Pensjonist-hobby og frivillighet
For en ukes tid siden kom jeg over et innlegg i i Aftenposten. Skribenten er en travel småbarnsmor som sliter med motivasjonen nå når høstmørket senker seg. Det er tungt å komme seg av gårde til onsdagens korøvelse.
Gjenkjennelsesfaktoren er stor. I likhet med artikkelforfatteren har jeg begynt å synge i kor, endogtil et kirkekor. Ikke nok med det - vi har også korøvelse på onsdagskvelder. Jada (I know....) der slutter likheten - er noen decennier siden jeg hadde barn i heimen- og betalt arbeid - for den saks skyld.
Så snart man entrer pensjonistrekkene, blir man nådeløst konfrontert med: Hva skal du gjøre nå? Skaff deg en hobby, og/eller du må gi en skjerv av fritiden din til frivillig arbeid. La meg ta hobby først.... Hm, hva skulle jeg velge.....? Lære meg et nytt språk? Male? Søm? Slektshistorie?
Min venninne May har dedikert seg til bunadsøm (det skal det tilføyes at hun også er korist- alt)
Mens Astri briljerer med sin malekunst (og attpåtil er hun sopran i det prestisjetunge Kantoriet).
Så var det frivillighet, da: I omgangskretsen min finnes det leksehjelpere, morsmålstrenere eller de som støtter opp på ulike vis de som er mer eller mindre flyvedyktige. Å ja,også de synger over alle registrene.
Vel, jeg må vel kunne beherske èn av disse tingene alle disse flinkis-vennene mine fyller sine pensjonistdager med......
Valget falt på kor - det jeg kanskje har færrest forutsetninger for. Ikke kan jeg noter så godt, eneste instrumentet jeg noensinne har traktert er blokkfløyta fra barneskolen, og min korerfaring begrenser seg til Nålsunds (han som gikk fra organist i Nidarosdomen til musikklærer på ungdomsskolen- for en omvendt karrierestige! ) improviserte kor av motvillige tenåringer. Så har jeg også sett demenskorene under Kim Wigaards kyndige ledelse -som via TV-skjermen har varmet mange hjerter (inkludert mitt).. EN onsdagskveld i uka, kunne jeg vel avse, uten å forsake for mye og mange? Etter nølende prøvesang av "Vem kan segla foruten vind" fikk jeg passerseddel med merkelappen "alt".
Artikkelforfatteren (over) akker seg over hvordan hun gruer seg til onsdag. Hun har ikke øvd så mye som hun skulle (og burde), sangene er for vanskelige, det er så mye tekst som må læres (på alle tungemål).
Aaaah, jeg kjenner meg sånn igjen: I min debut i koret var oppstarten Ecce Novum /etsje nåvom/ om det miraklet det jo er at Jesus ble født av en jomfru ( som viste seg å være budskapet etter at latinen var dechiffrert). Trøsten var at sangen om Jomfrufødselen var ny for hele koret, ikke bare meg. I min enfoldighet tenkte jeg også at det holdt å møte opp på onsdager, men neida, her må det øves.
Men så var det vel noe med Mozart-effekten - var det ikke sånn at man ble smartere av å lytte til og utøve musikk? Det gjelder vel ikke bare for den yngre garde, eller...?Å lære noe nytt når man er litt tilårskommen, er vel av det gode, sies det. Også er det jo noe med det, da, når man først har funnet plassen sin i alle forstander, om onsdagskvelden, og man kjenner varmen fra sidemannen (-kvinnen), det bølger gjennom koret - hør - nå er det tenorene og bassene som stemmer i - Long--- a-go, der kommer sopranene - englene - og så der er det vår tur. Tenker dette skal bringe mye varme i vinter, jeg - In the bleak midwinter....
Og jeg har skaffet meg en hobby - frivillig.