Morderne og redningsmennene fra Skrikerudtjernet 

"Mennesket har føtter, ikke røtter," sies det. Mon det...?  Vel,  vi er jo utvilsomt utstyrt med føtter, men røttene våre forlater vi som oftest ikke så gjerne. Boka  til Stranger retter søkelyset mot sin jødiske svigerfamilies flukt til det nøytrale Sverige under 2. verdenskrig. De var blant de 50 - 60 tusen nordmennene som krysset grensen. 
Nå - over 80 år senere - er folk fortsatt på flukt.  Her er tall fra FN og Redd Barna (2025)

• Internt fordrevne:  73,5 millioner mennesker er på flukt i eget land.
• Flyktninger: 42,7 millioner har krysset en landegrense.
• Asylsøkere: 8,4 millioner mennesker søker beskyttelse i et annet land. 
•  Av de totale flyktningtallene er rundt 49 millioner barn. 

Her går mannen min Flyktningemarsjen i mai 2024. 

Hvert år arrangeres Flyktningemarsjen fra Skogstad gård, Rødenes i Marker kommune (ikke langt fra gården vår, Tågetorp). Marsjen følger en av de vanlige rutene der flyktningene ble loset over grensen til Sverige.

Etter å ha lest forløperen "Lys og mørke" imøteså jeg utgivelsen av det som forfatteren omtaler som en "dokumentarisk roman" i 2023. I begge disse bøkene dukker Stranger ned i sin jødiske svigerfamilies historie knyttet til den andre verdenskrig og det som er kjent som "Mordet ved Skrikerud-tjernet" figurerer som en del av bakgrunnsbildet. Det dreier seg om rovmordet på det jødiske ekteparet Feldmann utført av to grenseloser i oktober 1942. Åstedet var et avsidesliggende skogstjern i Indre Østfold, i nærheten av en vanlig led flyktninger ble fulgt for å finne tryggheten i det nøytrale Sverige. Forbrytelsen ble avdekket da likene ble funnet i vårløsninga året etter. I "Museum…" er Stranger opptatt av hva som driver de to unge guttene Peder og Håkon til å begå en så grufull forbrytelse. 

Bildet er fra Skrikerudtjernet og rekonstruksjonen av ugjerningen i forbindelse med rettsaken i 1947.

Hjemmet til Håkon, beliggende en halv dagsmarsj fra grensen, ble regnet som et trygt sted for avvikling av den omfattende lostrafikken i området. I Oslo blir ekteparet Feldmann kjent med at deres adoptivsønn Herman er tatt til fange på toget på vei til Halden. Herman i følge med flere jøder ble ekskortert på toget av Håkons eldre bror Karsten. Da flyktningene blir oppdaget av en grensepolitimann, løsner Karsten skudd og politimannen dør. Karsten rømmer, og det følger en vill klappjakt på ham. Mange hevder at dette drapet var påskuddet som trengtes for deportasjon av de norske jødene. En måned senere forlot skipet Donau kaia i Oslo. Herman Feldmann og de aller fleste passasjerene om bord, kom aldri tilbake fra Auschwitz.

Fra kaia den 26. november 1942. Donau i bakgrunnen.

Da nyheten om Herman når ekteparet, søker de opp hjemmet til Karsten og Håkon for å få hjelp til flukten over grensen, og så skjer altså tragedien - de som skulle være redningsmenn, ble drapsmenn.

Mye av tittelen har sitt utgangspunkt i at Peder, den ene morderen, skulle vise seg å være den som brakte Strangers svigerfamilie i sikkerhet i nabolandet. Så sammensatt er altså bildet - slik er en krig, det kan bringe fram det verste - og det beste i oss.

Tante og jeg på familiegården i Rødenes.

Det er mange familiehemmeligheter som knytter seg til denne tida. Strangers oldefar hadde bemektiget seg på propaganda mot jødene, altså hans egen svigerfamilie. Hvorfor jeg ventet på denne boka, i kanskje større grad enn de fleste andre, var også en oppklaring rundt vår egen familiehemmelighet. Min mor ble født i 1928 i indre Østfold. Gjennom oldemor Randine var vi i slekt med Håkon og Karsten. Som barn husket hun den intense jakten på Karsten, og hun visste at han ble tatt til slutt, og ble skutt på Trandum i 1943. Når det gjelder Skrikerudtjernet og mordene, hadde hun selvfølgelig hørt om det forskrekkelige som skjedde, men rundt familietilknytningen, ble det bare hvisket i krokene. Det var ikke før jeg av onkel ble betrodd en anseelig bunke med Amerika-brev fra 1880-årene og oppover, interessen for emigrasjon og slekt oppstod, og jeg kunne gi henne mer bakgrunnsinformasjon. I slektsboka dukket Håkon opp. Etter frikjennelsen i 1947, fant han veien over Atlanteren, og startet et nytt liv der. Han gir en hederlig omtale av sin bror Karsten og hans krigsinnsats, hans egen bakgrunn, derimot….
Jeg tar meg i å lure på om han noensinne røpet noe ovenfor sine nærmeste…

10. mai skal vi gå flyktningemarsjen igjen.

Stranger har i sin bok laget et slags museum med fotografier, gjenstander og notater. Gjennom dette utfolder historien seg. Historien min fra denne delen av slekten stod for meg som et brutalt ran og mord. Håkon ble til alt overmål sett i Sverige med Herr Feldmanns blinkende gullur på håndleddet. Stranger hjalp meg til å se at selv en slik forbrytelse kan ha flere sider. Derfor anbefaler jeg boka, men er usikker på om jeg anbefaler å dykke ned i slektshistorien.