Å si nei....

Si det med ord.....

Min jobb er ei at tie, jeg ser det, med øyne vidåpne: at verden ikke kan bli den samme mer"

Gunvor Hofmo 1948

Med disse ordene  fanger Gunvor Hofmo akkurat den følelsen mange av oss har nå for tiden - at verden kan ikke bli den samme mer. 26. november 1942 ble hun vitne til at hennes jødiske sjelevenninne Rut Maier gikk ombord i Donau for aldri å komme tilbake.      

Jeg har jevnlig kontakt med en slektning i USA som i likhet med Hofmo nå føler at den verdenen vi kjente, ikke finnes lenger. Hun har ikke lyst til å tie om det som skjer rundt henne, men hvor og hvordan skal hun uttrykke ubehaget? Zuckerberg og de såkalte tekoligarkene har for fast hånd om Facebook og Messenger. Denne gangen ble det WhatsApp - selv om hun fant ut at denne plattformen også er Meta-eid....  Som norsk-amerikaner skjems hun. Ovenfor meg ber hun ydmykt om unnskyldning for hvordan deres president svarer vår statsminister og hans ublu higen etter å henge Nobelprisen rundt halsen. Hun kjenner på en sterk følelse av utrygghet, at det rett og slett er farlig å ytre seg mot de kreftene som tok over landet hennes for vel et år siden. 

Hva gjør man da når det har en høy pris å si "nei"?

Si "nei" med symboler....

Samtalen kom inn på fredelige måte å si "NEI" på. Hun var kjent med at nordmenn iførte seg rød topplue for å vise motstand mot okkupantene under 2. verdenskrig. Dersom det skulle skorte på strikkeferdighetene,  kunne jeg opplyse henne om at binders kunne være en enklere og  mindre iøynefallende protest.

Brev stilet til min farfar om at hans sønn er utvist fra gymnaset i 1942.

Si "ja" (evt. "nei") til konger

Derfra dreide samtalen seg om  min far som ble kastet ut av gymnaset som 18-åring i 1942. Hvorfor? Jo, fordi han og de fleste medelevene stemte i med  "Kongesangen" etter bombeangrepet på Victoria Terrasse. Kongen (han som ettertrykkelig sa NEI) hadde flyktet til England, og skolen var  overtatt av NS. I et brev (hvitfarget på bildet over) tillates min far å starte opp igjen - mot at han ber om unnskyldning. Det gjorde han aldri. Dermed fikk han aldri noen eksamen artium (som det het i riktig gamle dager). 

Min amerikanske slektning var ikke kjent med denne delen av familiehistorien, men ble dypt fascinert. Hun på sin side,  har protestert MOT kongen og deltatt i NO KING- marsjene som nå beveger seg gjennom flere stater.  Så å synge "God Save the King" ville ikke fungert som en protest mot han som streber mot enevelde og å toppe sin blonde hanekam med en krone.

Si "nei" med handlinger....

Samtalen kom videre inn på hvordan vi viste motstand i Norge mot okkupantene -og de av våre egne som gikk fiendens ærend. Hva gjorde far? Nå angrer jeg jo for at jeg som etterkrigsbarn ikke lyttet mer til historiene hans (han ble ofte møtt med et høylydt gjesp, må jeg tilstå). Men jeg fikk i all fall med meg at han var "postbud" med illegale meldinger på kryss og tvers i hovedstadsgatene. Det er kanskje dette han "hedres" for med medaljer og takk fra Hjemmefronten. 

Fars påskrift: "Arbeidstjeneste Ilseng 2. april - 2. oktober 1943. Et par av disse var farlige nazier (se kryss)". Min far er nr 3 forrest til høyre 

Og så hørte jeg om Arbeidstjenesten -  at Nasjonal Samling innkalte  alle  gutter i vernepliktig alder, slik som min far, til arbeidstjeneste,  bestående i å rydde skog og lage grøfter og veier . Alle fikk utlevert spader til dette formålet, men de paraderte og gikk også vakt med spaden, slik som man gjør med våpen. Arbeidstjenesten var obligatorisk, men far og hans "likesinnede" identifiserte raskt de som de ikke kunne stole på, og tilsynegjorde sin motstand ved ulike pek og ikke legge all verden i arbeidsinnsatsen. Det er ikke lett når fienden også er ens egne, "gode" nordmenn. Dette kunne min amerikanske slektning kjenne seg igjen i. Kan man stole på naboen, liksom?

Fars påskrift: fra øverst til høyre: Appellplassen, Arbeidstjeneste 2.4.1943-2.10.1943, I midten fra høyre: Kongens fødselsdag i 1943. Demonstrasjon. Bortest: Noen av befalet (enkelte var nazier), nederst: Nybrottsarbeid.

Fars påskrift: øverst til venstre: Grøfting. I midten nederst: Befalet brukte nazihilsen, men de menige "hånda til lua". Det siste bildet: Vegarbeide.

Etter krigen ventet tjeneste i flyvåpenet, denne gang for et fritt Norge.

Far og familien bodde i hovedstaden under okkupasjonen. Selv om han aldri var direkte i kamp, satte krigen et stempel som aldri lot seg viske vekk på ungdomstiden hans (fra han var 17-22 år). Han sa "nei" på de måtene han rådde over. 

Min amerikanske slektning relaterer seg til vår okkupasjonshistorie - hun føler at landet deres er under beleiring, og hun vil ikke tie. Tipset om rød lue og binders ble tatt i mot med takk. Kongesanger og feiring av kongelige fødselsdager, derimot.... dessverre hadde nyheten om vår kronprinsesse også nådd henne:-(