"Jeg vil ha en liten hund"
Sherpa , 8 uker på sitt første besøk i Vrådal, juni 2021
Sherpa så dagens lys i Kvænangen, 30.4.2021
Barnestjernen Lille Eris formidlet det sterke ønsket om en firbent venn i en sang, som av Wikipedia omtales som en landeplage. Året var 1967 - da var jeg ti år, og jeg sang unisont med Lille Eris - "Jeg vil ha en liten hund", men foreldrene mine vendte det døve øret til.
Så barndommens trøst ble onkels Tussi, Tågetorp, ca. 1961
Noen år senere....Sherpa og jeg i Vadsø, desember 2024
Jeg måtte vente over 50 år på å få ønsket oppfylt (vel, delvis). Våren 2021 kom Sherpa inn i livet vårt. Til daglig bor han med Andreas i Vadsø - 250 lange mil unna - med Finnmarksvidda som sitt "revir" (presiserer at han deler det med reinsdyr, havørn, mus og harer, altså). I 4 uker i august/september skulle vi være primærpersoner for 4-åringen. Hvordan ville Villmarkens sønn tilpasse seg mer urbane forhold og litt mindre "bevegelige" besteforeldre?
Hvordan det gikk, kan du se her:
I Vrådal var han i sitt rette element. Her kunne han boltre seg blant lyng og fururabber med sin nye venninne, Luna. Begge var litt forbeholdne til det våte elementet, så de matchet bra på det punktet også. Men en liten dypp i Vråvatn ble det til....
Hvordan var så by-tilværelsen?.......Her stilte den energiske Bowie opp. Hun er en Copper-dog-jente som bare ville leke.....voldsomt.....Bowie vokser opp i en inngjerdet hage, så her kunne de "slåss" i det uendelige....det vil si helt til Sherpa meldte pass. Han skal ha for tålmodighet, altså.....
Så sliten ble han etter en seanse med Bowie. (Foto: Bowies mamma Cathrine)
I Gulsetmarka ble det tur med enda ei venninne, Lotta. Det er ikke båndtvang. så Lotta kunne løpe løs en del. Den sjansen torde jeg ikke ta med Sherpa. (Foto: Lottas mamma Elin), selv om han kommer på kommando. Også er det jo dette med at han ikke er min hund, da, man føler på ansvaret.
"Jeg vil ha en liten hund". Ønsket ble delvis innfridd etter mange år (hunden er jo ikke så liten). Nå har han reist hjem til vidda og sitt opprinnelige arktiske element, må man jo si. Han hadde ikke mistet vinterpelsen da han kom i august. Vi besteforeldre savner han og får trøste oss med pelsdottene som ligger igjen i kriker og kroker. De mer "sivilserte" frøknene Luna, Lotta og Bowie vil nok også savne gentlemannen fra Vadsø. Velkommen igjen, Sherpa!