Dra til Bloksberg!
Påskeaften planlegges tur til Bloksberg (takk til KI for bildet). Jeg bidrar med selvplukket sopp til buffetbordet.
En vettskremt kylling?
I følge gammel tradisjon var det veldig mye trollskap og hekser på påskeaften. Heldigvis kunne man gardere seg litt. For å beskytte buskapen kunne man for eksempel male et tjærekors over fjøsdøra, eller man kunne gardere seg ved å skyte med skarpt. Den store "gatheringen" var selvfølgelig Bloksberg - navnet er en fornorsking av fjellområdet Brocken i Tyskland, men sopelimer, bukker og griser var litt uegnede framkomstmidler, kanskje.... Lokale destinasjoner var derfor lykkeligvis litt mer innenfor rekkevidde. I Østfold der slektsgården min ligger, var det Blåkollen i Rømskog, i Telemark var Skrehelle det foretrukne reisemålet, og bergenserne synes jo alltid best om sitt eget - da var Lyderhorn et populært samlingssted.
Det rapporteres at dette er hva trollkjerringene skal ha besverget før de var reiseklare:
«Sopa, raka og smørjehorn,
det gir jeg dig til reisedon;
smørjer du godt, så rider du fort,
så møter du mig ved Blåkullas port!»
*Blåkulla - en øy i Østersjøen, der svenske hekser samlet seg.
Her er jeg på gården i Rødenes, i indre Østfold som jeg i dag eier sammen med tante Thora.
Jeg har tidligere redegjort for hvordan jeg ble arving til slektsgården Tågetorp beliggende i Marker kommune noen kilometer unna svenskegrensen. At det skyldes et drap har jeg helder ikke lagt skjul på (odelsgutten havnet på Slaveriet på Akershus Festning på grunn av sjalusidrap, og det "uhørte" skjedde, oldemor Andrine stod da fremst i rekken til å drive gården.)
Som jentunge var et besøk på gården til mormor standard for påskeuken. Jeg var lutter øre når mor fortalte meg om heksene som klargjorde sopelimene og forberedte seg på langtur -de hadde visstnok tenkt seg helt til Bloksberg. Onkel Johan ladde børsa, og skjøt etter dem. Han var en habil jeger, meg bekjent, men den kvelden var det bomskudd.
Da jeg var barn stod en eldgammel tømmerbygning på gården. Det var Bortstua. Der bodde jordmora den siste delen av 1800-tallet. Hun hjalp barn inn i verden på begge sider av grensen. Den siste hun tok i mot var mors onkel i 1880. Utenfor Bortstua dyrket hun urter hun trengte, bl.a kalmusrot, som jeg fortsatt finner. Som liten gutt synes morfar hun var skummel, og denne tegningen (kunstner ukjent) kan kanskje røpe grunnen. Jordmora skal nok være glad for at hun ble født et hundreår etter de siste hekseprosessene.
Her er Jordmora Anne Maria Christophersdatter. Dette bildet har kommet til rette etter å ha vært sendt til hennes etterkommere i Amerika.
Det kunne ofte ligge misunnelse og mistenksomhet bak anklager om trollskap. Kanskje var dette grunnen til at Tore Korterud fra Eidsberg måtte bøte med livet.
Som ung student i nordisk kom jeg over hennes historie i en målprøve. Jeg sperret øynene opp da jeg oppdaget at Tore kom fra gården til min avdøde onkel i nabobygda i Eidsberg. Her er hennes historie på standard norsk:
"Det var ei kjerring på Korterud som skulle gå til kyrkja om sundagen, men dei andre kyrkjefolka var arge på ho, for dei hadde til det at ho var ei trollkjerring. Så gauv dei dei på ho på kyrkjevegen, men ho vrei seg ifrå dei og flaug oppetter bakkane. Dei henta ho igjen i Visterbakken, så langt som til stua, og kraup inn imellom livveden og tømmerveggen. Der sette kjerringa seg fast, og da tok dei ho. Ho vart teken med til Folkenborg og brend." (Til opplysning er Folkenborg der Inga fra Varteig født kongssønnen Håkon Håkonsson før birkebeinerne reddet han unna baglernes grep)
Her er den samme berettelsen gjenfortalt på mormors dialekt. På bygdetinget i 1672 vitnet Tollef Vig og Gunnar Deignes fra Rødenes finnes det protokoll om hvordan rettergangen ble holdt.